Fotball i pandemiens tid
On februar 25, 2021 by AxelEt nytt år er sparket i gang, og selv om fotballen fortsatt lever, og det sparkes rundt i alle ligaer, så er det bare en skygge av hva fotball egentlig skal være. Jeg merker det, der jeg sitter og ser på fotball på tv, det er så tamt, det er så livløst. Da snakker jeg ikke om spillerne, de gjør nok så godt de kan uansett, og det er ikke de det er noe i veien med. Det er stemningen, lydene, livet. Selv om jeg ikke er en gjenganger på de store stadionene, så merkes dette også hjemme i stua. Jeg får ikke frysninger oppetter ryggen i like stor grad som før. Det føles tomt å sitte og heie, kjefte, brøle og hoppe rundt alene hjemme. Selv om det var det jeg gjorde før, så følte jeg at jeg var der. Sammen med de andre tilhengerne. Vi brølte sammen, vi hoppet sammen, vi gråt sammen. Så nå brøler jeg ikke så høyt lenger. Det kommer mer litt sånn halvkvalte utbrudd, og jeg hvisker nesten ”Yes!” når vi scorer. Ikke hopper jeg ut av stolen heller. Det blir mest et halvhopp, tramper bena i golvet på vei opp av stolen, men så blir det med det.
Jeg lurer fælt på hvordan spillerne opplever fraværet av et stort publikum. Tilhengere som heier de frem, motiverer de. Tilhengere som gråter og roper og får hele stadion til å bli en levende, pulserende ball av energi og følelser.
En ny verden hvor vi setter pris på de små og store ting
I nærmeste fremtid ser ikke dette ut til å endre seg i positiv retning med det første. Jeg leser på sportsnyheter, og ser at Anfield forventer å holde lukkede dører, og med kaoset rundt omkring, så er det neppe så lurt å åpne dørene til fotballhungrige fans som kanskje mister litt fornuft i fotballekstasens rus. Jeg tenker da at vi får alle smøre oss med litt mer tålmodighet, og trøste oss med at når verden blir normal igjen, og fotballstadion åpner, så kommer vi til å sette så utrolig stor pris på det. Både tilhengere og spillere. Det kommer til å bli ekstatisk. Og det gjelder nok for ganske mye i vår lille, store verden. Et besøk til bestemor og bestefar blir kanskje ikke gjort av plikt lenger, men av pur glede for at det igjen føles trygt å besøke de. Kanskje besøker vi de oftere, da vi vet at det ikke er en selvfølge å få besøke de, selv om de alltid er hjemme?
I mellomtiden ser jeg fram til herrelandslagets neste to kamper i mars, mot Gibraltar og Tyrkia. Jeg får kanskje invitere noen venner til å se sammen med meg. Kanskje noen venner som jeg vet lever seg inn i kampen, som om det står om liv og død. Forsøke å vekke brølet mitt til live igjen. Fotball er jo ikke død, fotball dør aldri. Den bare venter på å få eksplodere igjen, nøyaktig slik som meg. Det kribler i kroppen etter plutselig å oppdage at jeg hopper rundt i stua og roper og brøler av pur fotballglede.